Historie
Hekseflasker | Historie | Opprinnelig Bruk | Moderne Versjoner | Hekseflaskeoppskrifter
Selve flasken som ble brukt til hekseflaske under 1500 og 1600-tallet, var en tysk steinflaske som kaltes «bartmann» eller «bellarmine»-flaske. Lignende flasker ble produsert i Nederland og Belgia. Teknikken ble ikke fullkommen i Storbritannia før ca 1660. Derfor var slike flasker sjeldne der.
Til tross for at flaskene hadde vært i produksjon lenge i Tyskland før Bellarmino – som var mot reformasjonen. kom på banen, fikk flaskene hans navn, som en satirisk kommentar. Han lignet på den typiske skjeggete mannen på flasken. Senere fikk den skjeggete mannen på flasken representere djevelen, som passet godt på en hekseflaske da alle hekser troddes være allierte med djevelen.
Glassflasker ble også brukt, men de var aldri like populære.
Gamle hekseflasker inneholdt ting som bøyde jernspikere, menneskehår (hodehår og kjønnshår) og urin. I gammel folketro har man lenge sagt at urin var en viktig ingrediens, men man har sjelden funnet flasker med urin i. Alle flasker som ble funnet i England, og testet, testet dog positivt på urin. Andre tradisjonelle ting var små bein, torner, nåler, trebiter og, noen ganger, hjerteformede stoffbiter.
Flaskene ble oftest gravd ned under ildstedet. Andre plasser som ble brukt var under gulvet (i jorden der), og inngipset i vegger. Ildstedet er, fra et magisk ståsted, en risikabel plass fordi det har en direkte kobling til himmelen over. Man trodde at heksenes forbannelser, eller til og med heksene selve i forandret form, kunne komme inn gjennom ildstedet. En annen sikkerhetsrisiko var døråpningen, fordi dører åpnes og stenges flere ganger i løpet av en dag. Derfor ble slike flasker ofte gravd ned under ildstedet eller gjem nær døren.
1 Oxoniana , vol. i. s. 232, forteller hvordan flasken fikk sitt navn: ‘One of the Fellows of Exeter (College), when Dr Prideaux was rector, sent his servitor, after nine o’clock at night, with a large bottle to fetch some ale from the alehouse. When he was coming home with it under his gown the proctor met him, and asked him what he did out so late, and what he had under his gown? The man answered that his master had sent him to the stationers to borrow Bellarmine, which book he had under his arm; and so he went home. Whence a bottle with a big belly is called a Bellarmine to this day, 1667.’