Bilder i ilden
Skuing | Utenpå og Inni | Bilder i Ilden | Tålmodighet og Eksperimenter | Intuitive Glimt
Tattwa og Symbolskuing | Tarot og Symbolskuing | Spådomsspeil
Seerens sinn vender seg så bort fra sine nære omgivelser og hensetter seeren i en tilstand der han eller hun først opplever interessante, merkelig dagdrømmer. Hvis det ikke eksisterer noen som helst forbindelse med omverdenen, hevdes det at man i tillegg kan komme inn i en underlig bevissthetstilstand som “ikke er av denne verden”.
De fleste som har stirret inn i ulmende glør, har opplevd den enkleste form for beskuing. Vi har stirret inn i de varme kullbitene, følt oss avslappet og søvnige og begynte å se “bilder i ilden”. Et rødt og svart kullstykke omgitt av et slør av grå aske synes å likne et menneskeansikt. Andre kullbiter begynner å ta form av en båt eller en deformert tekanne. Dette er begynnelsen på en prosess som noen hevder gjør oss i stand til å få et glimt av fortid og fremtid.
Det sies at disse glimtene først er utydelige, som om de blir sett “gjennom et mørkt glass”, men etter hvert kan de bli nesten skremmende virkelige. Da “ser” man ikke bare bilder, men man føler at man er en del av dem. En slik opplevelse er noe helt utenom det vanlige, noe den amerikanske journalisten W. B. Seabrook avslører i sin historie om en kvinne ved navn Nastatia Filipovna, en russisk emigrant bosatt i New York.
Nastatia – som tilsynelatende var overbevist om at hun var synsk, og som enten hadde en godt utviklet fantasi eller en bevissthet som lot seg frigjøre usedvanlig lett – hadde eksperimentert med beskuing av gjenstander en tid og brukt den klassiske krystallkulen som sitt fokuseringsobjekt. Hun stirret inn i krystallkulen til hun kom inn i det som sannsynligvis var en selvhypnotisk tilstand, der hun fikk noen, mildt sagt, svært livaktige drømmer. Disse drømmene var meget ubehagelige. Hun opplevde at hun nesten hele tiden var kledd i skinn og at hun befant seg i en slags primitiv nomadeleir, der hun var opptatt med å flå og skjære opp nyslaktet vilt.
Seabrook foreslo at hun kanskje ville oppleve noe mer interessant hvis hun brukte et av heksagramne i I Ching i stedet for en krystallkule for å oppnå den mentale “kjedsomhetstilstanden” som kan få hjernen til å skue innover i seg selv.
Nastatia syntes det var et godt forslag og besluttet å prøve det. Hun valgte et tilfeldig heksagram ved å bruke “pinner” lagd av skilpaddeskall. Deretter utførte hun eksperimentet i nærvær av Seabrook og to andre tilskuere i et halvmørkt rom i en leilighet i Greenwich Village. Et interessant poeng var at heksagramt er knyttet til forestillinger som har med “forvandling” å gjøre.
I nesten tre timer konsentrerte hun seg utelukkende om heksagramt gjennom å se det for seg på en dør, men uten at noe skjedde. Så gikk døren til slutt opp, og Nastatia følte at hun beveget seg gjennom den. Hele tiden snakket hun høyt og meddelte sine følelser til tilskuerne. Hun hadde på seg en tykk pelskåpe, som skjulte kroppen helt. Først sto hun, så løp hun på alle fire i dyp snø … det var så vid underlig. Til Seabrooks og de andres store forbauselse begynte så den vakre Nastatia plutselig å “sikle og bjeffe som en ulv”.
Den ene av mennene i rommet prøvde å få henne ut av trancen ved å slå henne i ansiktet. Hun reagerte med en rasende snerring og prøvde å bite mannen…
Nastatia ble til slutt brakt tilbake til virkeligheten ved hjelp av luktesalt. Hun husket ingenting bortsett fra begynnelsen. Hun var i psykologisk forstand blitt forvandlet til en ulv.
Eller var hun det? Kanskje, men Seabrook var kjent for å smøre tykt på når det gjaldt slike eksperimenter. De fikk mistenkelig ofte et forbløffende utfall. Jeg har derfor en sterk mistanke om at historien om Nastatia tilhører denne kategorien av fantastiske overdrivelser av sannheten. Nastatias eksistens og hennes interesse for krystallskuing er godt dokumentert, men jeg er likevel ikke i tvil om at hun bare “så” en ulv. Og hvis hun virkelig følte at hun var en ulv, er det mye som taler for at hun var seg sine handlinger bevisst hele tiden.
Dette er fordi alle pålitelige rapporter fra folk som har opplevd liknende bevissthetstilstander etter å ha eksperimentert med krystallskuing, hevder at en del av dem hele tiden er bevisst til stede, som om de ser seg selv utenfra. De sier at det føles som å være skuespiller i et teaterstykke, og at tilskuerne – eller bevisstheten – sitter på den andre siden av rampelyset.
Hvis du ønsker å eksperimentere med beskuing, enten det er ved hjelp av krystallkuler, I Ching-heksagramr eller noe annet, så behøver du ikke å være redd for å bli forvandlet til et vilt dyr, som går til angrep på alle i nærheten. Alle som oppriktig tror – slik Nastatia kanskje gjorde – at de har opplevd å bli forvandlet til et dyr som følge av krystallskuing, har større grunn til å søke psykiatrisk hjelp enn å betrakte seg selv om et psykisk geni.