Wiccaning
En Wicanning velkomner et nytt barn til det felleskap som foreldrene tilhører. Dette ritualet kalles også Paganing, navneseremoni eller dedikasjon. Ritualet binder ikke barnet til Wiccansk religion. Hensikten er i stedet å søke Fruens beskyttelse for og velsignelse av barnet, meddele foreldrenes lovlige og/eller hemmelige navn på barnet, og å introdusere barnet for forsamlingen gjennom en munter feiring.
På den måten likner en Wiccaning en dåp i den katolske kirke; likevel er det ikke det samme som en religiøs dåp.
Wiccanere har sterke følelser for det frie valg, spesielt religiøse valg, og denne frihet strekker seg også til deres barn. Paganistenes barn vil som oftest bli oppdratt i samsvar med foreldrenes tradisjon, men vil også bli gjort kjent med andre veier som del i deres religiøse opplæring. Ved puberteten, eller kort etter, vil vanligvis barnet bli gitt et valg mellom å dedikere seg til Guden og Gudinnen, velge en annen religiøs vei, eller erklære at det ikke kan gjøre et valg ennå.
Barnet velkomnes fortsatt i barnenes sirkler hvis det vil, men mange deltar i de voksnes sirkler frem til at de er klare til å velge vei. Ideelt skal hele forsamlingen, og fadderne (hvis foreldrene vil utse slike) lage en beskyttende sirkel av kjærlighet, støtte og veiledning rundt barnet. Barnet blir lært at det kan vende seg til hvem som helst i forsamlingen for hjelp, og fadderne står forberedt å ta over foreldreansvaret hvis noe skulle skje med de riktige foreldrene. På denne måten vokser barnet opp med sikkerheten av kjærlighet og støtte rundt seg.
Dette er som sagt i en ideell situasjon. I virkeligheten prøver mange paganister å nå dette, men ikke alle klarer det. Mane er redde for å åpent praktisere sin tro med sine barn, eller ens lære barnene om den. Hvis barnene sier noe til feil person i enkelte deler av verden, er det en viss risiko for at man har barnevernet på døren rimelig kjapt.